På Balkan med Kenny Dundee del 3
Montenegro, Bosnia og Kroatia
Tekst og foto: Kyrre Hagen
Kenny Dundee har virkelig kommet i gang med Balkan turen. Til nå er Slovakia, Ungaren, Romania, Serbia, Makedonia, Hellas, Albania og Kosovo tilbakelagt, og nå var han i Montenegro. Men turen er på ingen måte over. I dette reisebrevet kan du lese om Nydelige Dormitor nasjonalpark, der Kenny ligger i telt oppe i fjellene, og strabasiøse veier i Bosnia.
Kenny brukte god tid på morgenen i Berane-Hamre. Gårsdagen hadde gitt mange inntrykk om livet i Kosovo, og det var på tide å oppsummere litt før avreise. Dagens rute ble lagt opp, og det var selvfølgelig ikke hovedveiene han skulle kjøre. Vel i gang ble veien bare dårligere og dårligere, og endte til slutt på en anleggsplass. Dette førte til en litt spennende omkjøring, ned noe bratte steinete bakker, og Kenny var etterhvert helt på “jordet”. Garmin ble redningen, og tok han videre på en slags vei. Dagen begynte med andre ord helt supert.
Tara dalen er en stor attraksjon i Montenegro. Den er vakker, trang og vill. I bunnen renner den nydelige Tara elva. Her er det er grønt og frodig overalt. Zipline er det store i området, og mange vaiere er spent opp over dalen. Til stadighet kommer en turist “flyvende” gjennom lufta. Det må være en spektakulær opplevelse og suse over denne vakre naturen. Kenny nøyer seg med å betrakte det hele fra broa. Her er det rett og slett for mange turister. Å stille seg opp i kø i denne varmen er helt uaktuelt, selv om han gjerne skulle vrengt av seg det varme kjøreutstyret og fått med seg opplevelsen.
Dormitor nasjonalpark er målet for dagen. Her går det en smal asfalt vei gjennom fjellet. Fjellene går høyt over tregrensa, og utsikten er formidabel. Ville steinformasjoner i et massivt steinete fjellandskap,i kombinasjon med store gresskledde områder.
Dette er villmark på sitt flotteste. Jeg møter masse motorsyklister, og en av dem hjelper meg med å ta et bilde. Det viser seg at karen er en italiensk fotograf, og at han også har jobbet som motorsykkelfotograf. Midt oppe i fjellmassivet stikker en grusvei av fra “hovedveien”. Jeg må selvsagt prøve denne, og følger den til veis ende, som er ei seter inne på fjellet. Det går mot kveld, og den lave kveldssola gjør det hele enda flottere. Det er godt jeg er alene, for alle stoppene hadde tæret på tålmodigheten til kompisene.
På vei ned fra fjellet stopper jeg på en camp. Det er lite folk her, og ei dame forteller meg at campen ikke er i drift, men at jeg kan bli hvis jeg vil. Det er i grunn på tide å avslutte dagen, så jeg slår til. I det jeg begynner å lete etter plass til teltet mitt, roper resten av familien på meg, og snart får jeg servert både øl og grillet lam. Det blir en hyggelig kveld, og den yngre generasjonen snakker godt engelsk. Når de andre drar hjem, nyter jeg solnedgangen, mens far selv er ute å samle sauene inn fra beite, for at de skal være trygge for natta. Når det mørkner er det ikke så mye annet å gjøre enn å legge seg, for det blir raskt kjølig i fjellet. Hundene holder et skikkelig spetakkel gjennom natta, og jeg ligger å lurer på hva de bjeffer på.
Neste morgen nyter Kenny frokosten mens sola står opp, og snart er han på vei mot Bosnia. De fine svingete asfaltveiene er ikke like spektakulære som Kenny hadde håpet. Derfor legger han om ruta, og kjører lengre inn i landet mot de høyereliggende fjellområdene. Temperaturen har alt kommet opp i stekende 35 grader. Veien går snart over til grus, og underlaget består stort sett av grov pukk, når Kenny nærmer seg fjellområdene i Zelengora. Det blir mye stående kjøring denne dagen, og denne grusveien tar aldri slutt. Kenny er virkelig glad for Twinpegs pedalene, som gjør det mye mindre anstrengende å stå. Han takker Kai Ingvald Flateland inni seg flere ganger der oppe i fjellet.
På toppen får han en flott utsikt til de omkringliggende fjellene. Hvem skulle vel tro at Bosnia var så fint. Bortsett fra et par biler møter ikke Kenny et menneske inne i disse områdene. Vel nede i Kalinovik er Kenny glad han er på asfalten igjen. Nå skal ruta gå på svingete veier de siste 13 milene til Sarajevo, tror han. Det skal vise seg at han har glede seg for tidlig, for ikke lenge etterpå er han tilbake på grusen. Han fortsetter et par mil innover i fjellet, men innser at dette er feilkalkulasjon. Han klarer ikke mer enn 35 km i timen på dette underlaget. Det vil si at han ikke vil være i Sarajevo før det er natt, om han da ikke tryner. Igjen må fjellvettregel nr. 8 frem. Snu i tide. Han kjører tilbake, og finner i stedet noen flotte asfaltveier til Sarajevo.
Jeg er sliten når jeg kommer til Sarajevo. Den stekende varmen og all gruskjøringen har tappet meg for krefter. Jeg sjekker Booking.com, for å finne et rimelig hotell inne i den gamle bydelen av Sarajevo. Dette er en stor by, og du kjører gjennom flere tidsepoker på vei inn mot sentrum. Ytterst ligger kjøpesentre og bilbutikker. Så kommer du inn i nittitalls bebyggelse, så følger åtti, sytti og sekstitallet før du er inne i den gamle bydelen. Hotellet viser seg å være en bløff. En dame oppe på en terrasse forteller meg at jeg er ikke den første som dukker opp her. Det samme gjentar seg med hotell nr to, og jeg innser at dette ikke funker. Her må det stå hotell på bygningen, om du skal ha noe håp om å få rom. Til slutt lykkes jeg, men er for sliten til å nyte en tur på byen som var planen.
Det er meldt regnvær dagen etter. Faktisk skal det komme hele 24 mm på en time. Kenny finner ut at det ikke blir tid til å utforske Sarajevo denne gangen. Det får bli en annen gang. Her er det bare å prøve å komme seg unna det verste uværet. Turen går derfor vestover på enkleste måte. Utpå ettermiddagen ruller han derfor over grensa til Koatia ved Zeljena. Her ligger en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet “Objekat 505” og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Basen ble bygget fra 1948 – 68, og består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer. Basen huset to hele skvadroner jagerfly, og var bygget for å tåle et direkte treff av en 20 kilotonns atombombe. Den var faktisk bygget etter inspirasjon fra det svenske anlegget Gøta Wing, og kostet omtrent 6 milliarder dollar å bygge. Det er ikke veldig godt skiltet her, så Kenny må spørre seg fram før han finner anlegget. Det er kaldt og mørkt inne i de lange tunnelene. Dette er faktisk et av de aller største underjordiske anleggene i Europa. Kenny tar seg tid til å kjøre en tur bortover en av de 5 rullebanene, som fremdeles delvis er intakt. Her skal du ikke kjøre ut i terrenget, det ligger nemlig fremdeles u-detonerte person-miner her.
Inne på en annen del av området står en gammel dakota. Det gamle flyet er midt sagt shabby, og dekorert med klistremerker som eventyrere fra hele verden har hengt opp på flyet. Jeg finner et fint sted inne i flyet, og henger opp et klistremerke fra Mc-avisa. På den pitoreske kafeen treffer jeg en annen eventyrer; Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på tre ukers tur med sin Kawazaki Versys. Vi kommer i prat, og Monika har nok truffet det samme regnværet som meg, for hun har det meste til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så jeg setter opp teltet mitt bak den gamle dakotaen.
I neste og siste reisebrev fra turen kan du lese om siste etappe på turen, og litt oppsummering og erfaring fra turen.
Hilsen Kenny Dundee Kroatia…..
