Reisebrev 8 • Equador
Da er vi ute med vårt 8. reisebrev som omhandler Equador. Vi befinner oss nå i La Paz, Bolivia. Her er begge syklene på service hos BMW, og vi benytter byens mange kabelbaner som transport.
I vårt syvende reisebrev hadde vi passert grensen til Equador og kommet oss frem til byen Tulcan. Der traff vi på noen Colombianske motorsyklister vi tidligere hadde snakket med ved grensen.
Etter en lang dag, og 6 timer ved grensen ble det tidlig kvelden på oss ved ankomst Tulcan. Påfølgende dag la vi tidlig i vei mot første planlagte stopp i Equador, en by som heter Otavalo.
Allerede første dagen i Equador la vi merke til endringene i landskapet. De lange grønne åsene vi så over alt i Colombia, ble skiftet ut med høye fjell og dype raviner. Equador er som flere andre land langs det sørlige Stillehavet, sterkt preget av de 55 aktive vulkanene som finnes i landet.
Equador ligger i ild ringen – «Ring of fire» som er et såkalt belte av vulkaner som ligger langs Stillehavets kyster og forkastninger.
Veiene klatret opp den ene bratte dalsiden for så å kjøre ned igjen på den motsatte siden. Dette medfører at vi bruker langt mere tid enn beregnet på å komme oss frem. Equador er nok også dessverre kjent for sin «manglende» trafikk kultur. Noe vi raskt erfarte. De kutter svingene, skifter side uten signal, stopper midt i trafikken og forlater bilene osv. Noe av det viktigste er da å benytte «tuten» hyppig for å gi beskjed til motgående trafikk i svingene.
Ved ankomst Otavalo, var vi heldige å finne et greit hostel med god parkering for sykla. Vi bestemte oss for å bli noen dager, da vi skulle planlegge den videre reisen i Equador.
På hostellet traff vi et par som hadde tilbragt mye tid i Equador og som kunne gi oss gode forslag til steder og veier som måtte prøves. En stor takk rettes også til andre reisende som har gitt oss gode råd.
En dag vi var ute å gikk i Otavalo la vi merke til en plakat i et vindu. Baren hadde et live band, som spilte tradisjonell Equadorsk musikk. Vi bestemte oss for å oppsøke stedet etter middagen. Bandet som besto av to musikere på hver sin gitar, spilte folkemusikk og sang. Ut over kvelden dukket det opp ytterligere personer som begynte å spille på det de hadde. Først kom en med pan fløyte, og deretter en kar som spilte på en trekasse. Det ble fort livlig stemning, og kvelden var ennå ung. Etter hvert som tiden gikk, begynte en del å danse «salsa», og vi ble også bydd opp til dans.
Vi ble også påspandert litt lokale drikker, og syntes vi derfor måtte gjengjelde. Frode gikk derfor bort i baren, og ga beskjed om å fylle glassene til våre nye venner. Litt senere når vi skulle betale, fikk vi oss en liten overraskelse. De hadde misforstått (kanskje ikke så rart med våre famlende Spanskkunnskaper) og servert hele lokalet, ha ha. Det var godt vi var i Equador og ikke i Norge. Så regningen på 2 hele flasker Tequila av god kvalitet var overkommelig.
På vei videre i Equador lå Quito som neste mål. Quito er hovedstaden i Ecuador. Den ligger i det nordlige Ecuador i østskråningen av den 4759 m høye aktive vulkanen Pichincha. Quito er verdens nest høyest beliggende hovedstad etter La Paz i Bolivia. Quito er med sine 1 607 734 innbyggere den nest største byen i Ecuador, etter Guayaquil.
Vi hadde også fått med oss at equator linjen skulle ligge rett på utsiden av byen, så vi la i vei til den berømte parken som Equadorene er meget stolt av. Navnet Equador betyr også ekvator på Spansk.
Til tross for at stedet er preget av turisme, likte vi denne vakre parken omkranset av høye fjell. Vi ruslet rundt og nøt omgivelsene noen timer, før vi la i vei mot selve byen.
Quito by er ca 7 km lang, og med all den sedvanlige trafikken som er i stor byer, brukte vi lang tid på å komme oss til bestemmelsesstedet. Vi kjørte rundt i det historiske sentrumet og var innom flertalls steder, før vi fant et greit sted å bo.
Vi hadde lest og fått høre om noen steder som måtte besøkes, så dagen etter byttet vi ut motorsyklene med taxi for å ta oss til den berømte kabelbanen, som ligger i utkanten av Quito. Denne kabelbanen tar deg fra ca. 3.000 moh og opp til ca. 4.000 moh. Der fikk vi en flott utsikt over hele Quito. På toppen av fjellet hvor kabelbanen slutter er det satt opp en huske, som også måtte prøves. Det kilte litt i magen, når man husker så nære de bratte sidene som er der.
Vi gikk oss en flott tur videre opp i fjellsiden, og kjente litt på den nedadgående formkurven, samt utfordringene med høyden på denne turen.
Etter å ha nytt utsikten, gått oss en tur og avsluttet med litt kaffe og kake, tok vi banen ned igjen. Neste målet var å utforske litt av gamlebyen. Vi besøkte en kjent katedral, og ruslet rundt i de koselige gatene i gamlebyen. Sent utpå ettermiddagen, satte vi oss på en fortausrestaurant for å leske strupene og få oss litt mat. Mens vi satt der, startet et lite opptog med karnevalskledde mennesker. Ingen aning hva dette var, men vi nøt musikken og dansen som forgikk rett foran oss.
Etter noen dager med alt som en storby kan by på var det igjen avreise og en av stedene som vi ble anbefalt å reise til var Laguna Quilotoa. Dette er en innsjø som er dannet i krateret til vulkanen. På våre GPS`r var det kun hovedveiene som vises, så vi brukte mobilen som kart verktøy. Dette medførte at vi fikk en del ufrivillige snarveier med svært krevende kjøring i leire. Vi hadde nå også begynt å kjenne på den Sør-Amerikanske vintertiden (regntid) som medførte at himmelen åpnet seg fra tid til annen og store mengder vann kom vår vei. Så på vår vei til krateret rakk vi å bli meget kalde og fuktige.
Vi har så langt på turen oppholdt oss i varmere klima mellom 25-50 grader. Så da temperaturen krøp ned til 5 grader med masse regn, frøs vi godt. Ved ankomst den lille byen Zumbagua, sjekket vi rett inn på det første og beste stedet vi fant. Det bar rett til sengs, og med 7 tykke ulltepper over oss. Det tok oss noen timer å få varmen i kroppen igjen.
Dagen etter ble vi vekket av støy utenfor. Det viste seg å være det lokale lørdagsmarkedet, så vi kledde raskt på oss, for å se på markedet før avreise til Lagunen.
Markedet som i hovedsak besto av frukt, grønnsaker, matboder og klær var en artig opplevelse. Vi ble godt tatt i mot av de lokale, som kniste og lo av oss. Vi la også merke til at menneskene blir kortere og kortere jo lenger sørover vi beveger oss. Annette fikk også handlet seg noen lange varme ullsokker som var laget av alpakka.
Etter noen timer hadde vi fått med oss det markedet hadde å by på, og la i vei mot lagunen som lå rett utenfor byen. Området bar preg av turisme, med hoteller, restauranter og boder med krimskrams. Til tross for dette var lagunen en god opplevelse. Etter å ha tatt en del bilder og fått sett oss om var vi fornøyde og satte kurs mot byen Ambato.
Vi hadde fått vite at det skulle være et kjent karneval de nærmeste dagene, så vi valgte å følge PanAm pga. manglende kart. Veien var overraskende bra og underholdene, så milene gikk raskt avgårde.
Ambato viste seg å være en stor by, med mange hoteller/hostel. Men da byen arrangerte det årlige Fruit & flower festivalen, var det meste av hoteller fullbooket. Etter noen timer leting rundt i den trafikkerte byen, kom vi til slutt over et hotell med ledig rom. Det ble litt «oppgradert» i forhold til hva vi normalt leier oss inn på.
Vi fikk vite at karneval kortesjen skulle starte klokken ni om morgen, men at vi måtte møte opp minst to timer før for å få plass.
Da vi gikk ut av hotellet etter en god frokost, ble vi møtt av horder med mennesker som småsprang ned mot hovedgaten. Det var faktisk så mye mennesker at vi ikke kom frem i den store menneskemengden. Vi gikk så videre opp på en bro, men der var det helt umulig å se noe som helst av kortesjen.
Da en gruppe mennesker som sto i nærheten brøt seg gjennom noen sperrebånd, fulgte vi etter og fikk en plass med litt utsikt. Frode kjøpe så en plast stol for 1 $, som han klatret opp på for å få med seg litt av det som foregikk. Heldigvis for oss er ikke disse Sør-Amerikanerene av det høyeste folkeslaget.
Karnevalet var fargerikt. De hadde laget flåter som var pyntet med blomster og glitter. Tror ikke vi har sett så mange «misser» samlet på et sted. Etter noen timer var vi slitne av menneske hopen og gikk tilbake til hotellet.
Da vi senere skulle gå ut for middag, ble vi sprutet ned med skum mens vi gikk gjennom den feststemte byen. De fleste løp rundt med disse skum flaskene og sprutet ned det som var i nærheten. I tillegg til karnevalet, ble det arrangert konserter og oppvisninger rundt om i byen.
Etter tre dager i Ambato, var det igjen tid for avreise. Eieren av hotellet hadde hentet inn sin bror, som også var motorsyklist. Han beklaget at han ikke kunne stille før, men var nå kommet for å anbefale oss noen veier vi måtte prøve ut.
Vi satte oss ned med kart og han viste oss en del veier som måtte prøves. Da vi skulle dra, satte han seg inn i bilen, og kjørte foran for å guide oss på rett spor.
Etter å ha blitt ført til rett vei, takket vi for hjelpen og satte avsted. Vi skulle følge en elv, opp gjennom dalføret. Og for en tur vi fikk. Veien som forsåvidt var smal, hadde god asfalt og masse svinger gjennom et vakkert landskap. Det var lite trafikk på veien, så vi stoppet ofte opp for å ta bilder av den flotte naturen.
Etter mange mil kjøring gjennom dalen, begynte vi å komme opp mot noen høyere platåer. Og litt senere åpnet dalen seg og avslørte noen fjellmassiver som tok pusten fra oss. Det var vulkanen Chimbarazo som viste seg. Dette fjellet omtales som verdens høyeste, målt fra jordens sentrum. Vi så også noen av de første lamaene på turen.
Wikipedia har følgende opplysninger:
Chimborazo er en stratovulkan i Ecuador som ikke lenger er aktiv. Det antas at vulkanens siste utbrudd inntraff i det første årtusenet e.kr. Toppen av vulkanen er Ecuadors høyeste punkt med sine 6 267 moh, og dette punktet er også regnet for å være det punktet på jordkloden som er lengst vekk fra jordens sentrum (6 384,4 km) Chimborazo ligger i Cordillera Occidental i Andesfjellene i Ecuador, 150 km sør-sørvest for hovedstaden Quito. Den majestetiske toppen rager 2 500 meter over det omkringliggende høylandet, og vulkanen har en ca. 20 km bred base. Toppen av Chimborazo er dekket av isbreer, noen med armer som strekker seg så langt ned som 4 600 moh. Disse isbreene gir vann til befolkningen under breen.
Målet var Guaranda, og skulle vise seg å være en koselig liten fjell landsby. Vi fant raskt et greit sted for natten, og gikk ut for å se på hva denne byen kunne by på. Det viste seg at de hadde markedsdag, så det var en del mennesker ute på torget. Der fikk vi også øye på en liten kar utkledd som indianer, og når vi spurte om et bilde, skulle han ha noen slanter for å avbildes. Vi ble et par dager i denne rolige fine landsbyen, hvor Chibarazo tårnet majestetisk over byen.
Neste by på vår liste var Riobamba, så vi dro tidlig avgårde. På vei opp den første dalen kom vi opp bak en bil som sakket ned og stoppet helt opp. Frode la seg så rolig ut til siden for å kjøre forbi, men når han kom halvveis opp på siden av bilen, svingte den plutselig til venstre, og kollisjonen var et faktum. At Frode klarte å holde balansen på sykkelen og ikke gikk overende, er et mysterium.
Bilen stoppet opp, og vi kjørte inn på siden for å se på skadene. Det viste seg at han hadde fått en real bulk i bildøren. På Frodes sykkel hadde det heldigvis blitt mindre skader, da bøylene som beskytter sylindrene hadde tatt av for støyten. Den var blitt litt skjev, men det kan fikses senere.
Frode gikk over til føreren av bilen for å høre hvordan de skulle løse dette.
Men føreren av bilen var ikke så medgjørlig. Han mente at dette var Frodes skyld, og han var svært lite villig til å høre på hva vi mente. Heldigvis kom det en annen person over som hadde sett hendelsen. Vi forklarte han at vi hadde kommet kjørende, oppdaget bilen som sto stille og uten noe som helst signal svingt brått over til venstre. Det ble etter hvert tydelig at dette ville ta tid. Frode prøvde å forhandle med føreren av bilen og tilbydde han penger for skaden som hadde oppstått. Det var han lite interessert i, og sa han måtte få taksert skaden. Vi prøvde å forklarte at vi ikke hadde tid til dette, og da tilkalte han politiet.
Politiet dukket opp noe senere. Det viste seg at Politiet bare snakket Spansk, så på vår litt haltende Spansk la vi frem vår side av saken, hvorpå de etterpå snakket med føreren. De ba så om dokumentene våre. Politiet diskuterte så seg i mellom og spurte etter hvert oss hvordan vi skulle løse denne situasjonen. Frode tilbydde seg å betale en del av skadene, men forklarte at han selv også hadde fått skader på sykkelen og syntes det var urimelig å betale for mye.
Politiet foreslo så at vi skulle betale 150 dollar, men Frode gjentok at dette ikke var rimelig. Han foreslo 100 dollar i stedet og ga føreren dette. Så ble det en lang diskusjon mellom føreren og politiet som vi ikke forsto mye av. Plutselig kom føreren over og gir de 100 dollarene tilbake og setter seg i bilen og reiser sin vei. Når Annette så spurte politiet om vi kan reise, sier de at vi må følge med til politistasjonen for å skrive rapport, og kanskje vi ville få en bot.
Annette blir da litt forbannet, og tar med den ene politimannen for å vise hva som har skjedd. Hun påpeker at dette må være brudd på også de lokale kjørereglene, siden han ikke hadde brukt blinklys.
Etter litt frem og tilbake, begynner en av politimennene å holde en lang tale som vi ikke forsto noe av. Etter en stund gjentar Annette spørsmålet om vi kunne reise videre, og de nikker oppgitt. I ettertid har vi fått høre at de sannsynligvis ville ha de 100 dollarene vi hadde gitt til føreren, men fått tilbake. Ja det er enkelte ganger det er like greit å ikke skjønne språket ha-ha. Vi satte oss på syklene og kjørte avgårde mot vår destinasjon.
Også denne dagen gikk gjennom et fantastisk landskap, på den andre siden av vulkanen Chimbrazo. Etter noen timers kjøring stoppet vi for lunsj i en liten landsby vi kjørte gjennom.
Å få tak i mat er forsåvidt en enkel oppgave, men hva vi får servert vet vi ikke alltid. Det er billig å spise i Equador, men utvalget kan være ganske begrenset. Vi spør som regel etter suppe, eller dagens (menu del dia) som er suppe til forrett av noe slag, etterfulgt av kjøtt, ris, bønner for en kost av ca 25 kr. Men når man spiser dette hver dag over lang tid, blir man matlei. Vi har nok aldrig spist så mye kylling i vårt liv som på denne reisen.
Vi kom frem til byen Riobamba litt utpå ettermiddagen og sjekket raskt in på et hostel.
Neste sted vi skulle besøke het Ayampe og lå ved kysten. Vi visste på forhånd at denne strekningen ville ta noen dager. Vi dro avgårde tidlig på morgenen. Denne gangen valgte vi å benytte hovedveiene. Dagen startet med 12 grader og flere fjellpass å krysse. Ut over dagen endret været og omgivelsene seg mye. I det vi kom over den siste fjellryggen, kom det regn og tåke på vår nedstigning fra 3.000 moh. til 300-500 moh. Terrenget flatet ut og gikk over til en mer tropisk karakter. Varmen ble også veldig intens med over 35 grader.
Vi hadde satt oss havnebyen Guayaquil som delmål, og ankom denne ut på sen ettermiddag. I det vi skulle lete etter overnatting, kom en eldre dame bort og ville vise oss noen rom hun hadde. Dette passet oss veldig bra, da hostellet vi hadde vært inne for å se på, ikke fristet så mye. Damen hadde bygget en liten hytte av treplater med airconditjon på sin terrasse. Der hadde vi alt vi trengte.
Påfølgende dag takket vi for oss ,og kjørte videre mot vårt mål. Det var en del trafikk på disse hovedveiene, men den fløt godt. Ut på ettermiddagen begynte vi å nærme oss. Men vi måtte først gjennom jungelen på noen heller dårlige leire veier. Vi skjønte fort at denne veien ville ta litt tid, og vi klarte begge å falle overende på det sleipe underlaget. Da vi til slutt kom frem til kysten, kjørte vi langs noen hvite flotte strender. Vi så frem til noen dager med sol og strand etter det heller kalde og våte været i høyden. Vi visste også at det ville være siste mulighet til å nyte litt bad og sol.
I Ayampe leide vi oss inn på et flott sted, noen få meter fra havet. Det var en Amerikaner som hadde investert og bygget noen flotte bygninger av bambus. Den første natten fikk vi benytte en suite som var ganske så overdådig. Dessverre var denne opptatt, så dagen etter bar det over i et annet rom på hostellet.
Om natten var det fryktelig varmt, og vinduene var det ikke mulig å åpne. Frode tok da ut glassene helt, men resultatet ble noen titalls myggstikk den natten.
Stedet hadde et kjøkken hvor vi kunne lage egen mat. Så vi handlet inn for frokost og middag. Godt å spise litt hjemmelaget mat, etter noen hundre restaurant besøk.
Dagen etter ankomst, gikk vi ned til stranden for å ta en dukkert. Det var mye folk som var samlet på stranden, og et helikopter hang i luften over oss. Det viste seg at fire personer hadde lagt på svøm og blitt dratt under i de kraftige understrømmene. En av de klarte å komme i land, mens de tre andre ikke ble funnet igjen mens vi var der. Men dette medførte at vi mistet lysten på å svømme. Det ble til at vi la oss ned på grunnene, for å kjøle oss litt ned.
Dagene gikk raskt her ved den flotte kysten. Vi gikk turer på stranden, leste, solet oss litt, spiste god mat og nøt de fine solnedgangene. Vi fikk litt avveksling fra å sitte i salen, noe man trenger av å til på slike reiser.
Etter noen dager og hundrevis av myggstikk, hadde vi fått nok av sol og varme. Vi skulle nå opp i høyden igjen og denne gangen var Cuenca målet.
Vi hadde i utgangspunktet planlagt å ta denne etappen over to dager med stopp et sted ved fjellene. Det var også en nasjonalpark «Cajas» vi hadde lyst å se, da vi allikevel var veien forbi.
Vi la så i vei langs kysten, og med god asfalt uten de vanlige hullene og den flotte kystlinje å se på gikk milene fort unna. Vi nådde foten av fjellmassivene som går fra 3.100-4.450 moh. og begynte oppstigningen på de svingete fjellveiene. Været gikk raskt fra sol og varme til tåke og 7 grader. Det hadde tydeligvis vært mye regn, for på veien opp kjørte vi gjennom titalls pågående jordras. Det som er merkelig, er at man faktisk venner seg til dette og anser det som helt normalt.
På vei oppover, begynte vi å innse at vi kunne glemme stoppen midtveis, og måtte kjøre hele den lange turen til Cuenca før vi ville finne overnatting. Det ble en lang og utfordrende dag på oss. Over passet fortsatte det dårlige været, og de vanlige fortausrestaurantene uteble.
Vi ankom Cuenca utslitte, sultne og gjevnomfrossene utpå kvelden. Vi hadde heldigvis funnet et hostel før vi reiste fra Ayampe, så vi kjørte direkte til stedet uten å måtte lete. Som så mange andre overnattingssteder på denne turen, ble motorsyklene trillet gjennom resepsjonen og parkert i frokostsalen. Vi slutter aldrig å la oss fascinere over dette fenomenet. Etter den lange turen, kastet vi i oss et måltid, fikk oss en varm dusj og stupte til sengs.
Vi hadde fått høre at Cuenca skulle være en litt «annerledes» by, så litt utpå dagen gikk vi oss en runde i byen og vi ble ikke skuffet. Dette er nok en av de fineste storbyene vi har vært i, med gamle historiske bygninger så langt øyet kunne se.
Wikipedia har følgende å si om Cuenca:
Cuenca ligger i høylandet på 2800 moh ved den panamerikanske hovedveien.
Byen ble dannet i 1557 av den spanske historikeren Diego Hurtado de Mendoza på stedet hvor den historiske byen Guapondeleg til Cañarifolket lå, («landet så stort som himmelen», 500 e.Kr.), senere også kjent som Tomebamba etter at den var erobret av inkaene. Det historiske senteret i Cuenca er et kulturminnet som ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 1999.
Vi var et par dager i denne flotte og interessante byen før vi valgte å fortsette videre.
Vi hadde tidligere fått anbefalt en grensepasseringen inn til Peru som burde benyttes (La Balza). Denne grensepasseringen byr på en litt utfordrende og vanskelig vei, som ofte er stengt på grunn av ras og oversvømmelser.
På vei mot grensepasseringen ville vi også til å passere et område og en liten by mange hadde skrytt av.
Vi la derfor i vei mot Loja og byen Vilcabamba. I motsetning til Colombia, har kartgrunnlag vært manglende, og vi har holdt oss for det meste til asfalt, men også hatt noen utfordrende veier. Men denne dagen bød på fine veier og flott naturen som har fulgt oss på hele turen.
I Vilcabamba hadde vi blitt fortalt at vi måtte bo Rumi Wilco ecolodge, og vi ble ikke skuffet. Da vi ankom Vilcabamba, måtte vi så navigere oss gjennom stier i jungelen for å finne plassen. Ved ankomst ble vi møt av en dame, som tok oss de siste 300 metrene gjennom jungelen og frem til «hytten» (polehouse) vi hadde leid for to netter. Når jungelen åpnet seg og hytten kom til syne, tittet vi på hverandre og skjønte at her ville vi trives. Etter 9 mnd og nesten 30.000 km, var vi ganske så møre etter all reisingen.
Ved siden av hytten rant det en elv, og i trærne kunne vi høre fuglesang rundt oss. Dette ble vårt lille «paradis» på jord en liten periode, og vi bestemte oss raskt for å bli lengre enn de planlagte to nettene.
Som tidligere nevnt var vi inne i den såkalte «vinteren» med mye nedbør, så hvorfor ikke benytte anledningen til å hente oss inn litt i dette subtropiske paradiset med konstant års temperatur rundt 25 grader.
Vi nøt virkelig disse dagene her. Vi tuslet rundt i de vakre grønne åsene med frodig jungel og tok også noen dagsturer på motorsykkelen for å se oss om i nærområdene. Hytten var utrustet med fullt kjøkken, en varm dusj ute i det fri, drevet av gass og et toalett på bakkeplan. Hytten hadde også en flott balkong med hengekøye og noen stoler. Der tilbrakte vi late kvelder og bare nøt bruset fra elven, de mange stjernene på himmelen og de fantastiske ildfluene som lyser opp i nattemørket.
Vi hadde også noen litt skremmende gjester boende hos oss. Bl.a på toalettet, hvor vi hadde en stor edderkopp boende. Det ble en rutine etter hvert å sjekke at den satt der den pleide, da vi var litt bekymret om den var giftig eller ei. Ved en anledning, kom det også et litt eldre lokalt par forbi. De spurte om de kunne få se på dusjen som var bygget utenfor.
Litt senere, når Frode tittet ut av vinduet, viste det seg at de begge benyttet anledningen til å ta seg en varm dusj ha-ha. Ja man må jo bare le av slike morsomheter.
Enkelte dager besøkte vi også byen, som lå en liten spasertur unna. En av gangene vi var der, kom det en gjeng med motorsykler kjørende. Det viste seg at de var ute på en av sine årlige kjøreturer. Vi kom raskt i prat med en av karene som snakket Engelsk. Vi fortalte at vi var på langtur, noe som tydeligvis imponerte, for han begynte å by oss på drikke, og ville gjerne tilby oss noen råd for det kommende landet «Peru» som han hadde mye erfaring fra. Det endte opp med at vi fikk med oss en lang liste med veier og plasser vi måtte besøke i Peru. I ettertid har vi innsett hvilket lykketreff dette var for vår videre ferd.
Etter 10 dager i paradiset, bestemte vi oss for å komme oss videre.
Som nevnt tidligere, visste vi at vi ville få en tøff dag på vei mot grensen. Det hadde ikke kommet alt for mye regn den siste tiden, så veien skulle være åpen til La Balza og grensepasseringen. For en dag det ble. Kjøringen gikk gjennom veier av leire og et stort antall jordras. Ved et tilfelle kom vi rundt en sving, og så noen biler som sto i ro.
Det viste seg at det hadde gått et jordras, og midt i jordraset sto en stor buss bom fast. Det var bare å kle av seg kjøreutstyret og vente. Vi skjønte at dette ville ta tid. Ved bussen holdt en 10-12 mennesker på og gravde med hakke og spade for å få bussen løs, og det var ikke noen plass til å komme forbi.
Etter å ha stått der en time og bevitnet jobben som foregikk, kom en annen buss kjørende frem for å trekke den andre bussen løs fra jorden. Dette holdt på å gå virkelig galt, da bussen begynte å skli sideveis mot en kanal som nedenfor. Men etter en halv time til, fikk de til vår overraskelse bussen fri, og vi kunne krysse over jordraset og fortsette vår vei mot grensen som lå en halvtimes kjøring unna.
Da vi ankom en samling av hus, som viste seg å være grensen, måtte vi spørre litt rundt for å finne immigrasjonskontoret, Men etter litt kom det noen militære som kunne hjelpe oss. Dette ble så langt den enkleste krysningen vi har foretatt. Passet og papirene på motorsyklene ble raskt stemplet, og vi ble ønsket god tur videre. På den andre siden av elven ventet Peru som vi vil omtale i det neste leserbrevet. Peru har oppfylt alle drømmer vi har hatt for turen, et offroad paradis som har bydd på mange utfordringer. Vi har opplevd mange stygge fall, ulykker, meget krevende kjøring, herlige mennesker og en natur av en annen verden som er noen av opplevelsene vi gleder oss til å dele fra dette storslagne landet i vårt neste leserbrev.
Vi legger ved noen bilder som alltid med reisebrevet, men ønsker du å se flere bilder/omtaler kan du følge oss på Facebook: @bikersroad2adventures