Kenny Dundee tar ferie på danske TET – andre avsnitt
Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen
Lurer du på hvordan Kenny Dundee tar ferie? Vel, nå har du sjansen til å få et unikt innblikk i akkurat det. For når Kenny har ferie, betyr det mer av det samme – brum-brum på to hjul – bare med et litt mykere sete og færre beinbrudd. Det rolige, danske landskapet står i skarp kontrast til villmarka han vanligvis freser rundt i. Her er det åpne jorder, svingete småveier og flatt terreng – perfekt for å cruise sakte, og la tankene fly. Kenny liker det. Han liker de gamle møllene, små gårdene, og vinden fra havet som blåser håret hans bakover – som om han skulle vært dansk actionhelt på to hjul.
Som du kanskje fikk med deg i del én, hadde Kenny og Arkitekten kommet seg til Danmark, der plan A – å slappe av på stranden – ble raskt byttet ut med plan B: å kjøre mest mulig av den danske TET-en. Hvorfor? Fordi samtlige meteorologer varslet syndeflod over hele Danmark, inkludert huset i Ingstrup hvor duoen hadde slått seg ned. Som forberedelse la de inn en liten treningsdag på stranden mellom Grønøj og Løkken. Kenny ble raskt drittlei den svære GSA-en, og snek seg til noen runder på Egil – Arkitektens Honda CRF 300 Rally – en sykkel langt bedre egnet for sand og sprell. Navnet Egil kommer av ordet «agil», ifølge Arkitekten – og Kenny måtte faktisk si seg enig: den lille røveren fløy over sanden som en måke med knastedekk.
Neste dag ble syklene pakket, og kursen satt mot østkysten av Jylland, der de fulgte kystlinja sørover. Ved Hals tok de en sjarmerende liten ferge, så kort at Kenny ikke rakk å lure på om den tålte vekta hans. På andre siden ble det lunsj – skarp ost fra meieriet i Ingstrup og lokal skinke Arkitekten hadde hamstret på Super Brugsen. Kenny var i fyr og flamme da de traff på selve TET-sporet senere på dagen. Men la oss bare si det med én gang: Hvis du er ute etter rå, beinrystende grusopplevelser, er denne delen av Danmark ikke stedet. Store deler av TET-en går faktisk på asfalt – men heldigvis på smale, svingete veier gjennom vakkert kulturlandskap og skoger, forbi slott og gods som tatt rett ut av et eventyr . Da Kenny innså dette, fant han raskt rytmen sammen med Arkitekten og begynte å nyte turen. Ja, nyte! (men det skal etter hvert vise seg at deler av den danske TETen faktisk har utfordringer å by på)
Arkitekten, som hadde brukt hele gårsdagen på å grue seg til uværet, viste seg å ha planlagt med kirurgisk presisjon. Ikke en dråpe regn fikk de, før det var igjen 20 minutter til ankomst i Hovedgård – ja, stedet heter faktisk det. Der fikk de husrom hos Arkitektens venninne, også arkitekt, og også fra Slovakia. Hun bodde i et nydelig hus med en «dejlig have», og det tok ikke mange minutter før Kenny var på slang i drivhuset. De få modne fiknene fikk ikke stå i fred særlig lenge.
Neste dag ble satt av til transport. Målet var å nå delen av TET som går fra Sjælland og ned til Rødbyhavn på Lolland. Hadde de vært imponert over Jylland, ble de helt slått i bakken på Sjælland. Det ene slottet vakrere enn det andre, og selv Kenny måtte innrømme at det var «ganske fett». Men regnet hadde vært der – jordene lå fortsatt under vann, og enkelte avstikkere fra asfalten var både sleipe og glatte.
Så kom høydepunktet: Møns Klint. De kritthvite kalkklippene, over 100 millioner år gamle, stuper dramatisk ned i det turkise havet. TET-ruta går selvsagt ut hit. Kenny var elektrisk. Han ville helt ut på kanten og ta bilder, gjerne med én fot i lufta og kameraet i munnen. Arkitekten sa resolutt nei, grep tak i jakka hans, og halet ham inn igjen som en vill hund med dødsforakt. Imponerende var det – men fredelig? Ikke i juli. Her er det geologer, naturelskere og turister i hver busk.
Etter klippene gikk ferden videre over Falster og inn på Lolland. Her ventet Sydhavsøernes MC-camp – drevet av legenden Jan Hansson. Det var bare det… det var ingen der. Ikke en sjel. Kenny hadde fått bekreftet at de kunne bruke fasilitetene, og nå sto de midt i en diger, øde gresslette med hytter, sittegrupper og motorsagskårne trær formet som vikinger og drager. Arkitekten valgte hytta med den største senga – selvfølgelig – og myggen jublet over at dørene i fotenden skulle stå åpne. Det gjorde ikke Kenny. Han dynket seg i myggspray, men endte likevel opp som buffé. Dørene ble lukket. Arkitekten tok jobben med å utrydde 99 % av beistene med et par svette sokker. De resterende 100 koste seg hele natta med ekte Dundee-blod.
Morgenen etter møtte de endelig Jan – en hyggelig kar som dessverre ikke lenger kunne drive stedet for fullt, grunnet helseproblemer. Likevel, alle som kontakter ham får overnatte. Han leier også ut stedet til arrangementer, og for en plass! Bar, kjøkken, dusjer, vaskemaskiner, festsal i låven. Stedet hadde tidligere vært fruktplantasje, med 40 ansatte på det meste. Jan fyrte opp discolysene og musikken i festsalen – og vips, var festen i gang.
Etter omvisningen pakket våre to helter sakene, og satte kurs mot Rødbyhavn – der den tyske TET-en ventet på andre siden. På denne del av turen går faktisk STORE GUTT i bakken med et smell.