På Balkan med Kenny Dundee del 2
Makedonia, Hellas og Albania
Tekst og foto: Kyrre Hagen
Kenny Dundee har kommet seg sørover i ekspressfart. Nå begynner moroa for alvor, og snart skal alle planene for turen realiseres. Kenny har mye på programmet, og her kan du lese om hvorfor du skal legge din neste langtur til Balkan?
Hvem er Kenny Dundee?
Kenny oppstod på tur i Australia, når folk ikke klarte å uttale navnet mitt. For at det hele skulle bli litt tøffere, slang de på Dundee til slutt. I disse artiklene varierer jeg derfor mellom å beskrive meg selv, og Kenny Dundee på tur. Dette fordi Kenny godt kan være både tøffere, flinkere og mer klønete en meg selv.
Kenny hadde startet i Slovakia, der “Pernille” (T7en hans) hadde stått å ventet siden i sommer. Herfra hadde han kjørt gjennom Ungaren, Romania, Bulgaria og inn i Makedonia. Her hadde han laget en dristig rute uten å vite det. Den så fin ut på kartet, men underlaget var krevende og i tillegg herjet en skogbrann i området. Han kom seg til slutt frem til Prilep, men ikke uten en trynings i en av sandfellene.
Det var ny dag og nye muligheter, og Kenny var tidlig oppe for å skrive forrige reisebrev. Når det var gjort fant han et bakeri som solgte fersk Burek. Dette er en tradisjonell rett fra Balkan, og består av en deig som består av tynne lag, litt som butterdeig. I tillegg er Burek ofte fylt med ost, spinat eller poteter.At denne turen skulle bli en slanketur, hadde han for lengst gitt opp. Til det var maten her nede altfor god. Hotelleieren var stadig innom Kenny for å sjekke at han hadde det bra. De er omtenksomme disse Makedonerne. Når Kenny forklarte hvor han hadde tenkt å kjøre ristet han på hodet.
Etter frokost ble sykkelen lastet opp, og Kenny satte kursen mot en smal svingete vei som gikk i områdene langs den greske grensa. Denne veien var han blitt tipset om av sin Serbiske venn i Norge, som har kjørt motorsykkel på nesten alle veiene her nede, unntatt denne. Det begynte så bra, med en fin asfaltvei som slynget seg inn i fjellet. Etter noen mil ble veien “tynnere”, men besto fremdeles av asfalt. Så etter nok noen mil, gikk den brått over til grus. Kenny hadde gårsdagens strabaser friskt i minnene, og da veien brått ble mye dårligere bestemte han seg for å snu. Om de siste tre mila var som dette ville det bare være tidsspørsmål om når sykkelen gikk i bakken, og han hadde ikke sett et eneste menneske den siste timen, så her oppe var sjansene for å få hjelp nærmest usannsynlig. Han husket en åttende fjellvettregelen som sier: Vend i tide – Det er ingen skam å snu. Han kom seg helskinnet ut, og kjørte den samme fine veien tilbake, så dette var på ingen måte noen nedtur.
Pernille får gresk asfalt under hjulene
Hellas var like i nærheten, så Kenny bestemte seg brått for at Pernille fortjente å få føle gresk asfalt under hjulene. Dermed rullet de inn i Hellas, og til nærmeste landsby. Temperaturen i dag var stekende, med 35 grader på gradestokken. Utpå ettermiddagen kommer jeg frem til Ohrid, en liten Makedonsk by som ligger ved Ohridinnsjøen. Hotellet jeg har fått anbefalt sto på ingen måte til forventningene, og når jeg lukker opp vinduet, ser jeg rett i en murvegg. Jeg klager og får heldigvis nytt rom. Rene suiten, med egen balkong og greier.
Albania; motorsykkel-himmelen
Etter frokost langs Ohridsjøen, setter jeg kursen mot Albania. Grenseovergangene varierer litt med hensyn til hva du må vise av dokumentasjon. Stort sett må du alltid vise frem pass og vognkort, men på noen av overgangene skal de ha førerkort eller grønt-kort i tillegg. Eller begge deler. Dette gjør du både i landet du kjører ut fra, og landet du kjører inn i.
Kenny hadde forberedt dagens kjørerute ved å studere rutene som ligger på “www.bestbikingroads.com”, noe som viste seg å være en suksess. Veien SH75 besto av det beste asfalt-dekke du kan tenke deg, og slynget seg som den villeste, uendeligste spagetti, gjennom det kuperte landskapet. Ned i daler og over fjell. Gjennom grønne skoger og langs elver. Jeg tror aldri jeg har kjørt maken til vei. Hvorfor har jeg ikke vært i Albania før, tenkte jeg. Dette er jo nærmest en uåpnet skattekiste for oss nordmenn. Forklaringen er nok avstanden. Kjører du hjemmefra har du brukt nesten en uke bare på å komme deg ned hit, og på veien er du jo uansett gjennom alpene. Uansett, disse landene er langt mer eksotiske, og spennende å reise i. N
Naturen i Albania er vakker med fine skog-dekte fjell. I motsetning til de andre landene jeg har kjørt gjennom, ligger det mye mindre søppel å flyter i Albania. Landet er nok ikke rikere, men satser tydeligvis mer på turister, og jeg kjører stadig forbi folk som er ute langs veien for å rydde søppel. Ved Leskovik tar jeg av SH75, og kommer inn på en langt dårligere vei. Den har vært asfaltert en gang i tiden, men nå er de asfalterte partiene redusert til ca. 10%. Det er vakkert, og landskapet vilt. Jeg treffer et ungt fransk par i en bobil, som hjelper meg å ta noen bilder.
Dagen ender opp inne ved de varme kildene i Rruge pa erner. Etter badet i kildene finner jeg meg et lite koselig hotell, og får servert det beste lamme-måltidet jeg har spist i hele mitt liv. Pinnekjøtt hjemme kan bare skamme seg sammenlignet med dette måltidet.
“Not Lost” Shkoder
Jeg vet at “Not Lost” er i Albania. Det norske ekteparet Van og Willy Myhre. De har ligget ca. en dag før meg i løypa, men i dag tar jeg sikte på å ta dem igjen. Derfor blir den første delen av dagen transport i den stekende varmen. Jeg svinger ut til kysten ved Durres, og spiser lunsj på beachen. Her er prisene det dobbelte av det de er inne i landet. Den siste delen av ruta tar meg inn i fjellene ved Gomsiqe.
Til tross for at veien er noe av det villeste jeg har kjørt, går det en del tungtransport på disse veiene (SH5). Når disse bilene møter hverandre er det bare å holde avstand. På et av vogntogene havner hjulene på utsiden av veien, og semihengeren legger seg inn mot fjellsiden. Sjåføren gir gass, og får ved et mirakel hengeren opp igjen. Jeg kommer til Shkoder, og stopper for å spørre etter veiforklaring til campen som Willy har oppgitt. Jeg rekker bare å skru av motoren før en kjent GS 1250 med to gulkledde mennesker kjører forbi. Det må være dem. Jeg legger meg på hjul, og ganske riktig er det Van og Willy. Det blir en hyggelig kveld, og deilig å få snakket litt norsk igjen. Jeg har leid meg en campingvogn for 10 euro, så prisen er det ingenting å si på.
Montenegro og Kosovo
Dagen etter regner det. Jeg tar avskjed med Van og Willy, og setter kursen mot Kosovo. Jeg har nemlig som målsetning å få med meg alle landene når jeg først er her nede. Turen fra Shkoder går over Rrapsh, og snart ser jeg utover Rrapsh serpentinerene. En vanvittig flott vei som tar meg over til Montenegro.
Jeg har planlagt en tur inn og ut av Kosovo via to forskjellige veier, men stopper i Berane, for å sjekke med grensepolitiet i byen om denne veien er åpen. Det er den ikke, derfor blir det å kjøre både inn og ut via Radac passet. For å komme inn i Kosovo må du kjøpe egen forsikring. Grøntkortet som du MÅ ha med deg her nede, gjelder ikke for Kosovo. Jeg kjører inn til byen Pec, og tar meg en runde rundt i byen før jeg ender på en kafe, for å sitte å studere livet litt i Kosovo, før returen. Dette er en yrende by, med mye folk, butikker og biler over alt.
Jeg kommer i kontakt med fire unge gutter på nabobordet. Siden de ikke tok kort på denne kafeen, tilbød en av guttene å spandere på meg. Det blir et koselig møte, der jeg får høre om livet i Kosovo, og får et foredrag om gamle hærførere og grusomheter som har vært i dette området i gamle dager.
Kvelden ender tilbake i Berane, via noen spennende småveier i området.
Beste reisehilsner fra Kenny Dundee, Montenegro…
