På Balkan med Kenny Dundee del 1
Full fart nedover!
Tekst og foto: Kyrre Hagen
Planen er en rask transport nedover, og det går unna med Kenny Dundee på tur gjennom Slovakia, Ungarn, Romania, Serbia og Bulgaria. Her kan du lese om kjøring og grensepasseringer på vei sørover. Han kommer også ut på noen veier som ikke ble helt som planlagt.
Jeg ankommer Kosice litt over midnatt, og stuper i seng etter en full dag på jobben. Leiligheten til Arkitekten er akkurat som når vi forlot den i juli, sjarmerende autentisk sekstitall. Jeg kaster ikke bort tiden, men sniker på trikken opp til garasjen for å hente “Pernille”. Det er nemlig nesten komplett umulig å få kjøpt trikkebilletter her. Pernille starter umiddelbart når jeg har fått koblet til batteriet, og så kjører vi tilbake til leiligheten for å laste opp. Snart er vi i Ungarn, som bare ligger et par mil unna. Ingen vits i å bruke unødvendig tid i dag, så jeg velger bare hovedveier, før jeg krysser inn i Romania. En ung ungarsk kvinnelig grensepoliti, er ikke særlig tålmodig, når jeg nøler med å ta frem papirene på sykkelen. På rumensk side er det hyggeligere. Det er stekende varmt i dag, og temperaturen måler 36 grader. Romania er i grunn annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Langt mer velstående. Folk bor bra, og har fine biler. De fleste husene er i ganske bra stand, og i byene florerer det av store kjøpesentre. Jeg har siktet meg inn på en by rett innenfor grensa til Serbia, og slår følge med et par Serbiske motorsyklister fra grensa og inn til byen Vrsac. Her finner jeg et lite koselig pensjonat, og vandrer en tur i byen før leggetid.
Langs Donau
Jeg legger opp ei rute på litt mindre veier gjennom Serbia dagen etter, men rekker ikke ferga som skal ta meg over Donau. Det er to timer å vente på neste, noe som er helt uaktuelt. I stedet bærer det inn i Romania igjen. Her kjører jeg rett inn i noen flotte åser fulle av skog og serpentiner svinger. Snart kommer jeg igjen ned til Donau, og følger elva nedover. Dette er en veldig fin rute, og jeg er i grunn veldig glad for at jeg ikke kom over med ferga. Veien ligger helt ut mot elva, og jeg følger landskapet som varierer fra helt flatt, til bratte fjell. Jeg ser over på festningsverk på Serbisk side. Her går grensa midt i elva. Jeg må igjen inn i Serbia et lite stykke, før jeg kjører inn i Bulgaria. Målet for dagen er Sofia, hovedstaden med over 1,2 millioner innbyggere.
Billigste hotellrommet i Sofia
Jeg har leid det billigste rommet jeg fant som lå i nærheten av sentrum. Stedet reklamerte med motorsykkelparkering inne i en avlåst hage. Dette er det mest rotete stedet jeg har sett, og det er ikke bedre inne. Jeg fornemmer en svak lukt av alkohol når verten lukker opp, og det første han ønsker er betaling. Da aner jeg uråd, men har bestilt rommet uten mulighet til å avbestille. Jeg blir guidet gjennom et kaotisk hus, og ut på baksiden. Rommet mitt har heldigvis egen inngang, slik at jeg slipper å gå gjennom denne labyrinten av rot flere ganger. Rommet er hakke bedre enn resten av stedet, men badet er noe for seg selv. Her dusjer du rett på døra inn til badet, og sluket er ved siden av do, på andre siden av rommet. Når halve gulvet ligger under vann tør jeg ikke dusje lenger. Det er ikke lett å finne noen restaurant i Sofia som selger lokal mat og drikke, men på “Two Brothers” er stemningen fin, og betjeningen veldig hyggelig. Det sitter et par damer på bordet ved siden av, som til slutt viser seg å være familien til innehaveren. Jeg er med andre ord eneste gjest her. Det gjør ingenting, for mat og øl er bra.
Neste dag starter med reparasjon av lastestativet på sykkelen. Jeg oppdaget nemlig at en skrue hadde forsvunnet. Stopper på et bilverksted på vei ut av byen, og får tak i en skrue som passer. Jeg kjører videre, men begynner å bekymre meg for fordekket mitt. Er det ikke like lurt å bytte dette mens jeg er i en stor by? Jeg snur, og kjører inn til byen igjen. Her får jeg byttet dekk på null komma niks, og snart er jeg på tur ut av Sofia for gang nummer to.
Trynings i de Makedonske fjellene
Snart kjører jeg opp et fjellpass mot den Makedonske grensen, og følger hovedveiene til Benec. Her har jeg to valg, enten å følge motorveien, å være fremme om 40 minutter, eller å kjøre en vei gjennom fjellet. Jeg velger det siste. Veien starter med flotte svinger gjennom et kupert landskap. Jeg føler på meg at asfalten er glatt. Det er liksom et greit hint når alle bilene lager skrikende lyder som i amerikanske filmer. I en bremsing inn mot ei bro får jeg fasiten. Det er skikkelig glatt.
Snart går veien over til grus. Javel tenker jeg, dette er jo fint. Veien blir fort dårligere, og i mange partier består den av rullestein på størrelse med golfballer. Dette er omtrent som å kjøre gjennom klinkekuler, framhjulet vil alle veier. Andre steder ligger det sandfeller i veien. Som om ikke dette er nok er det skogbrann i området, og forsvaret er ute å brenner partier langs veien, for å lage ei slags branngate. Jeg lurer på om denne veien vil ta meg rett inn i skogbrannen? Rundt en sving er det rett inn i ei sandfelle, og Pernille legger seg, mens jeg forsvinner over styret. Heldigvis er jeg uskadd. Jeg forsøker å løfte den søkklasta sykkelen, uten å lykkes, og starter på jobben med å få av all bagasjen. Da hører jeg en bil nede i lia. Jeg er reddet, og snart dukker en liten Fiat Punto opp. Hvordan i all verden tør noen å ta en slik bil ut på disse veiene. Karen hjelper meg, og forsvinner like fort som han kom. Jeg begynner å regne på hvor lang tid det vil ta meg å komme over fjellet, og konkluderer med at det kan bli mørkt før jeg er fremme. Det er fremdeles 15 km igjen. Jeg når toppen, og på andre siden blir det heldigvis lettere. På vei inn mot Prilep passerer jeg fire vogner som dras av hester. De er søkklasta med ved, og hestene galopperer i rasende fart på asfalten. Sigøynerne kappkjører rett og slett. Snakker om dyreplageri.
Kvelden ender på et lite hotell i Prilep. Jeg er sliten etter strabasene og varmen denne dagen, men føler at eventyret for alvor er i gang.
Hilsen Kenny Dundee, Makedonia…
